Det ska kåma oppte fleir oppdateringa av tingå så he sjedd i det sista. Dette e fusta punkt.
Meg og Even reiste i slutten av Oktober te Riobamba, en by oppi fjellå, me et mål får aua. Bestiga Ecuadors høgaste fjell: Chimborazo 6310moh, og komma så nærme solå så det e mulig på denne jordå. Eg sko jedna ha beskreve dette eventyre veldig godt, men det skjære fortsatt relativt hardt i hjerta mitt når eg tenke på det, så eg ska jær det kort. Me hadde veldig goe oppladning. Vår innfødte venn Christian va og me oss desse dagane, men han sko kje ble me opp på fjedle. Me jekk goe tura, høgare og høgare for kver dag. Og me såv på et kjempeiskaldt hostel på 3850moh. Me snakke ullonnartøy + 3 lag me kle + hua å teppe og fyr i peisen. Sko ønska di hadde hørt om isolasjon i dette landet. Alt me jore om dagane va å såva masse, gå masse, drikka masse vatn, tissa masse blankt tiss og eda. Me jore alt me konne får å ble best mulig akklimatisert. Me bjunnte på torsdagen og dagen for bestiging va nått te onsdag. Når tysdag kom va me galklare og skikkele motiverte begge to. Me hadde kjempetruå. Hadde kje kjent noge som helst te høyden nogen av dagane, alt hadde gått så smurt. Såklart va det tongt å gå opp te 5300moh, men me kjente kje noge i verken håve elle mage elle noge, så me va me godt mot.
Even, meg og Christian på vei te Templo Machay 4600moh.
Så der jekk me då. I stummane mørke. Einaste me såg va det litla lyse frå håvelyktene våre. Praten jekk kje akkuratt om laust og fast, det mesta av kommunikasjon forejekk i form av pusting og pesing. Me åd stadig høydemetara og eg kjente at eg stadig blei slednare og slednare i lårå. Eg takka Gud for kver einaste gong me jekk litt bårtøve og ikkje bare rett opp, for då fekk lårå en liden pause. På 5600moh hadde me oss en liden pause. På dette stadiet va lårå mine dødssletne. Eg måtte verkele konsentrera meg for kvert et skritt eg tog. Eg tenkte at eg sko nå holla, te me kom oss sjikkele inn på isbreen der det blei enklare å gå. Tingen va bare det at det blei alri enklare. Det blei bare brattare og brattare te lengar opp me jekk. Me bikka 5700moh. Og eg leid. Lårå mine va heilt ødelagte. Di va som gelé oppijønå. For kvert et skritt eg tog skalv eg og måtte meste dra meg oppijønå me hjelp av isøkså. Har alri følt det sånn i heila mitt liv før. Heilt sjukt. På ca 5750moh måtte me ta en pause for lårå mine klarte det kje. Eg kjente det ingen aen plass. Håve, mage, kondis – alt aent va fint, det va bare lårå så va heilt ødelagte. Snakka litt me guiden, som på forhånd hadde sagt at me måtte je beskjed om me ikkje klarte marr, for det e liga tongt å gå nerijen, og en e nødt å ha marr krefte ijen te nerturen. Even, snille så ann e, tog tingå mine, så eg sko ha mindre å bera på, så prøvde me oss viare. Men det va kje sjangs. Lårå va tapt sag. Guiden sa at han ville at eg sko ver ærlige og ta beslutningen sjølv, eg sa at me konne jaffal gå opp te 5800moh, men Even meinte det jor ingen forskjell, enten toppen elle så hadde det liden betydning. Så me snudde. På 5780moh. Eg trudde eg sko dødd. Det va en skoffelse større enn eg kan huska å ha opplevd. Eg ville bare sedda meg ner å grina. Eg hadde kje klart det. Hadde et mål, og eg faila. Eg strakk kje te, va kje go nok. Eg hata livet mitt.
Men eg klarte å holda fokus. Eg beid tennene i samen og stengte skoffelsen ude. Eg visste at eg måtte jo kåma meg ner ijen og. Og for Even sin del, Even som egentle hadde klart å gå lengar, men måtte snu pga av meg, tenkte eg at eg måtte ver sterke. Og nerturen va en hefitige opplevelse. Snakk om sjikkele ekspedisjon! Guiden musta retningen, og plutselig sto me på et parti der det va rett ner rondt oss på alle kanta. Me blei ståanne i en meste loddrette vegg, kun hengane i isøkså og frontpiggane på stegjernå i meste en halvtime. Me måtte stå sånn, mens guiden måtte klatra seg oppijen, festa isskrue og finna ei aen ruta. Det va heilt sygt. Men både meg og Even holdt roen og stressa ingenting. Even blei tatt litt av jedna en kombinasjon av skoffelse og høyden, og va kvalm og heilt vekke en liden periode, men me klarte oss isamen. Me måtte klatra som ekta isklatrara, og guiden vår va te tie veldig stressa øve situasjonen. Alt i alt va det heilt crazy! En av di sygaste tingå eg he våre me på! Men me kom oss tebage på spore itte endel kaving og klaring og fram og tebage. Og Juan Carlos va en fantastiske guide. Han va rolige og enkel å ha me og jær. Og han beholdt roen og fekk oss te å føla oss kjempetrygge heila tiå. Eg e imponert øve alt han fekk te i mørke. Han e en helt.
Even på ekspedisjon
Me va nere tebage på refuge 2 i ca halv 6 tiå. Både meg og Even va nedstemte og kjente kun på den enorme skoffelsen, så ressen av nerturen va bare drid. Me hoppte i såvepåsane og fekk såva te kl 8. Deritte bare det på ijen me sekkane folle av udstyr og ner te refuge 1. Derifrå blei me kjørt ner te Riobamba, og eventyret va slutt. Eg tru kje eg he hatt en dag der eg he kjent så masse på en skoffelse. Det va heilt forferdelig. Eg ville bare grava meg ner å grina. Det va så gale at eg måtte senna melling te mor å få na te å ringa meg å sei at eg e flinke te så møje aent. Takk for at du e så go, Mor! Nå i ittetid kjenne eg fortsatt masse på skoffelsen. Det knyde seg i magen kver gong nogen nevne det navla fjellet, elle eg ser et bilde av det. Men eg klare jaffal nå å sjå på det heila som en veldig interresang opplevelse. Det va heftigt. Og det e faktisk veldig bra å kåma seg opp te 5780moh. 60% av alle så prøve å bestiga Chimborazo klare det ikkje. Og det e et fjell så ikkje e lett å bestiga. Eg hadde alri våre borti makan te fjell før i heila mitt liv. Sist høyderekord va liksom Skårasalen på 1540moh. Så di eg snakke me nå e bare folle av lovord, det e nå jaffal et plaster på såret. Og Even sa at han tru kje han hadde klart å nå toppen han helle, det hjelpe og på. Og en ting e eg jaffal sikkar på. Om eg engong kjeme tebage te Ecuador, så ska eg på den toppen. UannNAVLAsett!
Even og meg me det navla fjedle i baggrunnen
Søte Trine! :) Eg har heilt glemt av at du har blogg, men nå har eg lagt an som startsia på dataen, sånn at eg kan lesa om livet ditt kver dag! :)
SvarSlettDu e best uansett Trine! Tenk at du e i Ecuador heilt alena (forstår at du har blitt kjent med en del herlige folk) men, de e isje bare bare å reisa sånn som du gjore! Du e den tøffaste eg kjenne! :)
Savne deg masse! Glede meg utrolig mye t du komme haim t norge, og t å ver me deg ijen! Du e så herlig!
Lykke t videre, og husk; du e flinke t masse andre ting!
Kjempe glad i deg! <3 klem fra Marit
Dette hørrtes heilt vilt ud! Har vore i 5000 meters høyde i Tibet og der endte d me spying. For ikkje å nevna pusting, pesing og svimmelhet av å gå opp et par trappetrinn. Eg e veldig imponert øve kor møje stigning dåkk klarte å gå.
SvarSlettStå på Trine!
TAKK FOR KOMMENTARA! :D
SvarSlettDu er helten min uanZ! <3
SvarSlettHei Trine. Kjekt å lese om dine ekspedisjoner. Lykke til videre! Fra mor til Synne
SvarSlettwow, dette var sjukt! og følte jeg levde meg inn i det, bra skriving! og ja, bra jente, du er mi helt og, og eg likar deg lika møkje! AldertavlÅ <3
SvarSlett