Ecuador baby, Ecuador!

Hehey! I'm here baby! I skrivane stund sidde eg å nyde varmen og livet i ei hengekøyå med bassengkanten i min nye heim: Casa Alianza. Ved min side henge vakre Elisabeth, ei av mine medvoluntøra, og rundt oss går José og vatne palmane og div. Eg kjenne livet e digg.

Nå he me våre her i snart en dag, og eg begynne egentle allerede å føla meg heima! (sånn sitt vekk ifrå at alt eg får formidla te lokalbefolkningen e gracias og buenos dias) Men ja, la oss starte me begynnelsen.

Itte tonge og tårevåde pågjensyn me div familie møtte eg Synne(medvoluntør) på Sola. Me va glae for å endele mødas og drøsen jekk godt frå fuste stonn. Flyturen ner te Amsterdam jekk knirkefritt, med innslag av lettere beruset sunnmøre. Me fant fort vårt tredje reisemedlem, Elisabeth, som hadde lag i to kjekke unge herrer som kom straight frå Peru som spanderte middag på oss. Glede. Me hadde og sitt at en av misjonærfamiliane tog sama fly så oss, så me fekk nå helst på dei og. Flyturen te Guayaquil blei litt marr action. Eg såd aleina midt mjudlå en jeng Ecuadorianara, mens di to ander såd samen lengar framme. For min del blei det såving heile turen. Bare med avbrudd av at den koseliga damå på siå av meg vekka meg og sa "Senorita, åsså-masse-på-spansk-så-eg-ikkje-fatta-noge-av," så va det mad elle mellomlanding elle noge. Eg svarte høfligt "gracias", damå og vennane nas smilte og lo, og eg smilte og såv viare ittepå. Godt å ble tatt vare på!

Så sjedde jo det som måtte sje når du hette Trine Skårland. Når me hadde tenkningsmellomlanding på den karibiske øyå Bonair hadde det seg nemligt sånn at eg klarte ikkje finna passe mitt og heile rompetaskå me alle viktige ting i. Eg leida ijønå sekken 3928 gonge, oppi hyllene, frammi lommane, øve alt. Men nada. Kjende at eg bjunte å tenka at dette konne jo fort ble festligt. Ikkja pass og ikkje visum. Skål. Men eg såv nå litt te, heilt te me fekk sånn papir me måtte fylla ud me passnummer og det hele. Då ga eg beskjed te ei kanonjille flyvertinna og leideaksjonen starta. Mine ecuadorianske venner, misjonærane og flyvertinnå og meg sjøl så klart leida øve alt nok engong. Men me fant ingenting. Så når me lanna måtte eg henga me ledaren på flyplassen, di kontakta amsterdam men fant ingenting der og det va styr og stell. Ingen visste heilt ke så kom te å skje, og ingen fatta kor passe konne ha tatt veien i og me at adle visste at eg hadde hatt det i tunnelgangen inn mod flyet. Men heldigvis, itte møje om og men, og fram og tebage, kom plutselig en kjekk mann og sa at di hadde fonne heile sullamitten når di ransakde flyet. Og alle pustet lettet ut. Så slapp me det stresse lissm.

José, han så styre det her på Casa Alianza kom å henta oss på flyplassen. En koseligge kar som snakkde godt engelsk. Me blei ført te leiligheten og rommå og traff to av di andre voluntørane, Berit og Hilde. Så va det frogost me adle oss og Irene for litt info og litt sånn. Ellers har dagen blitt brukt te innhandling av diverse mad og litt udstyr, udpakking av kofferta og bare henging rondt på kjøbesentere Rio Grande. Det har vert fint ver og bare velstand. Eg glede meg te ressen!
¨

Kjenne det he våre greit ok+ å ha me Hilde og Berit som begge he våre her ei stonn allerede pluss at di begge snakke ganske bra spansk. Eg hadde våre lost uden di! Så eg glede meg max te å kåma igang me spansktima sånn at eg sleppe å ver så hjelpeslaus rondt forbi. Jetlag e te nå ikkje noge problem, men planen e å legga seg tiligt i kvell åsså såva tåligt lenge. (klåkkå e 18.15 her nu)

Opplegge her bjunne på mandag, så imårå e vell planen chilling, en tur i parken å jedna litt marr innkjøb/jær oss te rette. Kem hadde vell trudd fuste oppdatering allerede fuste dag? Gosh eg e flink! Hadde tenkt å slenga me nogen bilde, men kabelen ligge oppe og eg makta kje springa å hentan.

Take care!